Advokat Solveig Løhaugen ble kåret til årets styreleder i 2017. Juryen bestod av Helge Hammerbøen fra DnB, Marianne T. Fenger fra Deloitte, NHO-regionsjef Siri Mathiesen, hodejeger Bjørn Åstveit og John G. Bernander.
Juryens begrunnelse var blant annet:
«Sørlandets styreleder har fokus på langsiktig verdiskaping, har høy kompetanse og erfaring, tillit, godt omdømme og integritet. God på samarbeid og motivasjon og er målrettet, endringsorientert og handlekraftig».
Mer om dette på Næringsforeningen i Kristiansandsregionen sin hjemmeside
http://www.kristiansand-chamber.no/aktuelt/hun-er-arets-kvinnelige-styreleder-pa-sorlandet/
Baldersheim er utdannet ved Universitetet i Bergen og Bond University i Australia med spesialisering innen internasjonal handelsrett.
Han har bakgrunn som fullmektig og advokat hos Advokatfirmaet Selmer DA i Oslo, samt juridisk seniorrådgiver i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, avdeling for Nød- og beredskapskommunikasjon.
Saken til advokat Yngve Andersen gjelder retten til å avgi veirett basert på hevd til senere fradelte parseller. Lagmannsrettens dom ble opphevet fordi den mente at formålet med veiretten og den faktiske bruk i hevdstiden var til hinder for å avgi veirett ved senere fradelinger av parseller.
Høyesterett kom til at hevdede veiretter i utgangspunktet har samme innhold som tilsvarende rettigheter basert på avtale. Det følger da av servituttloven § 9 at veirett kan avgis til senere fradelte parseller forutsatt at dette ikke fører til en samlet bruk som overskrider tålegrensen i § 2. Ved denne vurderingen skal det både legges vekt på hva som er formålet med retten, og på hva som er i samsvar med “tida og tilhøva”.
Den konkrete vurderingen av om tålegrensen er overskredet, skal etter opphevelsen foretas av lagmannsretten. Dommen er enstemmig.
Saken til advokat Erik Ottemo: En hytteeier i Søgne på Sørlandet hadde for å forbedre fjordutsikten fra sin eiendom hugget ned 14 velvoksne furuer på naboeiendommen. Høyesterett kom til at han måtte betale 400 000 kroner i erstatning til hytteforeningen. Beløpet var erstatning for de utgifter hytteforeningen ville få til å plante ut nye trær som et rimelig tiltak for å avbøte skaden. Beløpet skulle, dekke kostnadene til lavere trær for å skjerme for innsyn, og noen dyrere, høye trær for å gjenopprette skogpreget.
Høyesterett kom, som både tingretten og lagmannsretten, til at A hadde vært grovt uaktsom da han ut fra en løselig muntlig samtale om topping av noen furuer og en ubesvart e-post og tekstmelding til foreningen om dette, mente å ha tillatelse. Men i motsetning til tingretten, som utmålte erstatningen til 800 000 kroner, og lagmannsretten som ga 600 000, mente Høyesterett at skyldgraden ikke hadde betydning for erstatningens størrelse. I tidligere underrettsavgjørelser er det særskilt vektlagt skyldgradens betydning for erstatningsutmålingen, hvilket Høyesterett nå har fastslått er uriktig rettsanvendelse. Det er et sentralt erstatningsrettslig hovedprinsipp at dersom det først foreligger erstatningsgrunnlag skal det betales full erstatning uavhengig av skyld og at skyldgraden således ikke skal tillegges vekt ved erstatningsutmålingen.