Ny dom fra Høyesterett

Høyesterett avsa nylig en prinsipiell dom (HR-2025-251-A) som omhandler hva som skal til for å sette en avtale mellom næringsdrivende til side som følge av at det er urimelig å gjøre den gjeldende etter avtaleloven § 36.

Seks gründere hadde sammen bygget opp et selskap fra bunnen, og tre av disse var kamerater fra studietiden. Gründerne eide selskapet gjennom hver sine aksjeselskap/holdingselskap.

I 2017 inngikk aksjonærene en avtale om at fire av gründerne skulle selge sine aksjer til de to andre gründerne. Formålet med denne avtalen var å gjøre det enklere å få solgt hele selskapet til en annen aktør, slik at alle gründerne skulle få betalt for arbeidet som var nedlagt i selskapet.

Man ble enige om en verdsettelse av selskapet til 90 millioner kroner, slik at aksjene til de fire gründerne skulle kjøpes for omtrent 41 millioner kroner. Da kjøperne ikke hadde finansiering til å betale for aksjene, ble det gitt selgerkreditt med pant i aksjene. Selgerkreditten innebar utsatt oppgjør for hele kjøpesummen.

I 2021 inngikk de to kjøperne og selgerne en oppgjørsavtale hvor den avtalte prisen på aksjene fra 2017 ble redusert med 70 % til ca. 12,2 millioner kroner. Selskapet ble deretter solgt til et utenlandsk selskap for 180 millioner kroner kort tid etterpå.

De fire selgerne påstod at de to kjøperne hadde opptrådt illojalt og holdt tilbake informasjon i forbindelse med oppgjørsavtalen i 2021, noe som hadde påvirket avtalen.

Spørsmålet for Høyesterett var om oppgjørsavtalen fra 2021 var urimelig å gjøre gjeldende, og om den dermed måtte settes til side etter avtaleloven § 36.

Høyesteretts vurderingspunkter

Høyesterett vurderte om oppgjørsavtalen fra 2021 kunne settes til side som urimelig etter avtaleloven § 36. Retten la vekt på flere momenter i sin vurdering:

• Forhistorien for avtalen: Høyesterett la vekt på at de seks gründerne hadde bygget selskapet opp sammen med en stor egeninnsats og lav økonomisk kompensasjon. Da de fire gründerne gikk med på å selge sine aksjer i 2017 var formålet å sikre at alle seks fikk mest mulig betalt for innsatsen de hadde lagt ned i oppbyggingen av selskapet, og at dette skulle gjøre det enklere å få solgt selskapet. Selgerne hadde også utsatt betalingen for at kjøperne kunne få tid til å realisere verdien av selskapet.
   
• Kjøpernes lojalitetsplikt: Høyesterett la vekt på at kjøperne hadde en skjerpet lojalitetsplikt ovenfor selgerne som følge av formålet med aksjekjøpsavtalen i 2017 og selgerkredittavtalen.
   
• Selgernes tillit til kjøperne: Høyesterett la vekt på at de fire selgerne hadde en berettiget tillit til at kjøperne handlet på vegne av alle seks gründerne i forhandlinger med en kjøper av selskapet. Denne tilliten gjorde at selgerne ikke stilte ytterligere spørsmål vedrørende eventuell kjøper av selskapet. Høyesterett la til grunn at selgernes manglende spørsmål og ytterligere undersøkelser, ikke fritok kjøperne fra deres plikt til å gi fullstendig og korrekt informasjon.
   
• Partenes jevnbyrdighet: Høyesterett pekte på at selgerne ikke var profesjonelle investorer, selv om de gjennom sine selskaper var involvert i næringsvirksomhet. Høyesterett pekte på at kjøperne var gjennom sine selskaper bistått av finansielle og juridiske rådgivere, og det var en av kjøpernes advokater som hadde utarbeidet utkast til oppgjørsavtale. Høyesterett la videre vekt på at det var en klar ubalanse mellom partene i forbindelse med inngåelsen av oppgjørsavtalen i 2021 når det gjaldt informasjon og muligheten for å påvirke innholdet i avtalen. Kjøperne hadde bedre tilgang til informasjon, større økonomiske ressurser og en hadde anledning til å utforme avtalevilkår til sin fordel. Selgerne hadde fratrådt styret i selskapet da de solgte aksjene i 2017, og hadde dermed ingen innsikt i selskapets verdiutvikling, eller den pågående forhandlingen med det utenlandske selskapet.
   
• Tilbakeholdelse av opplysninger: Høyesterett la til grunn at en debitor som forhandler om gjeldsreduksjon med en kreditor har en «vidtgående opplysningsplikt om forhold som kan ha betydning for kreditors vurdering.» Høyesterett la dermed til grunn at det vil være av betydning for selgernes å vite hvilken verdi selskapet hadde på tidspunktet man inngikk forhandlinger om oppgjørsavtalen. Tilbakeholdelse av disse opplysningene var av betydning for selgerne i forhandlingene om oppgjørsavtalen, og hadde innvirkning på selgernes beslutning om å redusere den avtalte prisen til 30 % av opprinnelig beløp.

Avgjørende momenter for Høyesterett

Det som ble avgjørende for Høyesterett var kombinasjonen av tilbakeholdelse av informasjon om verdsettelsen og det skjeve styrkeforholdet mellom partene. Retten fant at de to kjøperne hadde unnlatt å dele vesentlig informasjon med de fire selgerne, som var i en svakere posisjon både med hensyn til kunnskap og ressurser. Dette, sammen med det eksisterende lojalitetsbåndet mellom partene, og den skjerpede lojalitetsplikten, gjorde oppgjørsavtalen urimelig.

Høyesterett kom derfor til, i likhet med lagmannsretten, at oppgjørsavtalen måtte settes til side i sin helhet etter avtaleloven § 36. De fire selgerne fikk dermed rett på oppgjør i samsvar med den opprinnelige aksjekjøpsavtalen fra 2017.

Betydning av dommen

Dommen viser hva som kan medføre en skjerpet lojalitetsplikt i avtaleforhold mellom næringsdrivende. Dommen illustrerer at avtaleloven § 36 kan anvendes for å sette til side urimelige avtaler, også mellom næringsdrivende. Dommen viser at manglende informasjon, ujevn forhandlingsposisjon og illojal opptreden kan føre til at avtaler erklæres settes til side, selv når partene er næringsdrivende.

Dommen kan leses i sin helhet her: Norges Høyesterett - Dom: HR-2025-251-A - Lovdata

Skrevet at advokatfullmektig Herman Kjustad Dahl.